Beerfly - Ølopplevelser! - Kunnskap om øl

Stigs ølverden

Pilsnerølet–en undervurdert og respektløst behandlet klassiker
Ingen av verdens mange ølstiler er mer etterlignet enn dette gylne, elegante og undergjærede ølet. Og ingen annen ølstil blir på langt nær i samme grad brygget til det nesten ugjenkjennelige av verdens bryggerier. 
Pilsnerølet er tilsynelatende allestedsnærværende, fordi svært mange bryggerier som har et lyst, undergjæret øl i sin portefølje, ønsker å  ”pynte” dette brygget med betegnelsen pilsner. Lys lager – hva det i virkeligheten ofte er – klinger ikke like fasjonabelt og presist. Det er ikke vanskelig å forstå. Et par store bryggerier i Europa er imidlertid gode eksempler til etterfølgelse, nemlig Beck's i Bremen og Heineken i Nederland, som glatt styrer unna pilsenerbetegnelsen.
Kort fortalt ble pilsenerølet til rundt 1840, i byen Plzen i Bøhmen, som den gang var en del av det østerrikske keiserdømmet. I dag er området en del av Tsjekkia. Bayerske bryggerier drev på det tidspunktet allerede med undergjæringsteknikker, og britene hadde lært seg å framstille lyst malt. Den tyske bryggeren Josef Groll utnyttet begge disse realitetene, og startet bryggingen av et klart, gyllent og delikat øl. Bryggeriet, Pilsener Urquell, finnes fremdeles i ovennevnte by, og bør være et valfartssted for enhver med genuin interesse for øl.
Et godt pilsnerøl bør etter ”læreboka” være et lyst til gyllent, litt ”skarpt”, smaksrikt og aromatisk helmaltsøl med et tydelig og appetittvekkende humlepreg i ettersmaken. Et alkoholinnhold på mellom 4 og 5 volumprosent, og 30 til 40 IBU.
Jeg mener at ølet rett og slett karakteriseres mye ved humlesortene som normalt sett anvendes. Det vil si høykvalitets aromahumle, som saazer fra Tsjekkia, hersbrucker, spalter og hallertauer mittelfrüh fra Bayern, og tettnanger fra Baden- Würtemberg. Eller humlesorter med en lignende smaksprofil. Pilsnerøl er en noe ”skjør” ølstil som lett kan falle ut av sin form.
Matt Brewing Co. i USA brygger sin Saranac Golden Pilsener med blant annet cascade-humle og en andel hvetemalt. Ikke ueffent, men pilsnerøl smaker det ikke. I Tyskland brygger Alpirsbacher Klosterbräu noe de kaller Schwarzes Pils, men rødbrun farge og en litt brent maltsmak !! Like meningsløst som Rogue's Morimoto Imperial Pilsener med nesten 9 vektprosent alkohol. Eller Tuborg Grøn Pilsener, der man muligens ved et rent uhell har mistet en humlepellet i bryggekjelen under kokingen. Enkelte ”pilsnere” i Belgia er sågar overgjærede.
Jeg har erfart at selv filtreringen av pilsnerøl er viktig for hvordan det skal framstå. Jeg har ved bryggeribesøk hos Radeberger og Jever fått servert ufiltrerte utgaver av ølet. Alltid en interessant ting for en ølentusiast, men de filtrerte utgavene var klart bedre. Smaken av gjærrester, som det alltid vil bli litt av, brakte ølet ut av sin elegante form.
Enkelte tyske bryggerier produserer i dag de beste og mest eksklusive tolkninger av denne ølstilen. De tenderer til å være litt bitrere, lettere og lysere enn originalen fra Plzen. Noen av dem er, etter min mening, verdensklassikere, og bør innlemmes i enhver seriøs ølkjenners ”Hall of Fame”. I tillegg til Pilsener Urquell, vil jeg i særlig grad trekke fram Jever, Flensburger, Einbecker, Radeberger og Spalter Premium.


Drømmen om Alexander Rodenbach
og et oppgjør med smaksatt øl


Fra å være en spesialitet fra lambiekbryggerne i Payottenland sør for Brussel, har øl tilsatt ulike typer frukt og bær nå blitt en vanlig foreteelse ved bryggerier over hele verden. Dessverre er så godt som alt fruktøl som ikke er basert på de belgiske spesialitetene i beste fall uinteressante og middelmådige. I verste fall er de helt udrikkelige, som for eksempel Nøgne Ø sitt Kriek of Telemark, som er en ren parodi på de belgiske originalene. 
Etter min mening er det avgjørende at øl som skal smaksettes med frukt og bær har en utpreget naturlig syrlighet og svært liten bitterhet. Frukten kan da bidra til å gjøre ølet mer velbalansert ved å tilføre litt sødme. Det er også viktig å bruke frukt med en kraftig og karakteristisk smak. Surkirsebær – som er mye brukt -  er jo et godt eksempel på en slik frukt. 
De to siste flaskene med Alexander Rodenbach drikkes på Kulminator i Antwerpen.
I tillegg til lambiek blir også Vest-Flanderns syrlige brown ale ofte smaksatt med frukt. Særlig er øl fra Rodenbach-bryggeriet velegnet med sin skarpe og intenst syrlige ettersmak og relativt gode fylde. 
For en del år tilbake produserte dette bryggeriet et øl som het Alexander Rodenbach. Det var smaksatt med kirsebæressens og smakte som den reneste nektar. Av ubegripelige grunner forsvant dette fantastiske ølet fra markedet, og er idag erstattet av deres Caractère Rouge, som er smaksatt med tre frukter: kirsebær, bringebær og tranebær. 

Et superelegant øl på alle måter. Men det kunne allikevel ikke erstatte ølet som var rent ut uerstattelig. 
De siste flaskene ble servert i ølkaféen Kulminator i Antwerpen. Trist, men meget minneverdig.
Alle bryggerier har selvsagt alle de fire grunnleggende ingrediensene for ølbrygging tilgjengelig til enhver tid: Vann, ulike typer malt og humle, og noen har til og med forskjellige gjærstammer. En dyktig brygger med innsikt, ekspertise og erfaring kan kombinere disse på en slik måte at smaken på det ferdige ølet kan minne om aprikos, banan, eple, krydderier, kaffe, sjokolade, nøtter og så videre. På bakgrunn av dette synes jeg at ytterligere tilsetninger virker som helt unødvendig «overkreativitet». 
De etter hvert utallige mer eller mindre tullete smakstilsetninger som brukes mange øl i dag bidrar til å utvanne hele ølbegrepet. Hvis noen ser det nødvendig å måtte «justere» ølet sitt med blåbær, wasabi, sitrongress, chili etc. for å skjule ølsmaken, så er vi vel på ville veier?


Vindu mot Nord-Tyskland

Det nordlige Tyskland har ikke på langt nær i samme grad som andre deler av landet kunnet skryte på seg en overflod av bryggerier. De største bryggeriene er imidlertid kjente både inn- og utenlands. Her snakker vi om ”celebriteter” som Beck`s i Bremen, Holsten i Hamburg, Flensburger i Schleswig-Holstein og Jever i Ostfriesland. De to sistnevnte brygger dessuten to av verdens aller beste pilsenerøl. Produktporteføljen var helt inn på 1990-tallet begrenset til det tradisjonelle, lyse og undergjærede ølet. Det var bare konservative bønder nede i Bayern som drakk ”rariteter” slik som weizenbier, mente man. Dette har heldigvis endret seg betraktelig de siste 20 årene. Selv Flensbuger Brauerei så seg nødt til å brygge weizenbier for å tekkes nye trender.
 
Sakte, men sikkert dukker også mikrobryggerier opp i nord. I Hamburg har vi blant andre Blockbräu ved Landungsbrücke. En stor mikro med pils og weizen på programmet, og med restaurant og takterrasse med orkesterplass til det travle båtlivet på Elben. Altes Mädchen i Schanzenhöhe er en annen godbit. En elegant mikro i litt amerikansk stil med godt utvalg. Særlig deres Ratsherren Pils er av oppsiktsvekkende høy kvalitet. Utmerket mat, og en særdeles velutstyrt ølbutikk finnes også. Det kan være litt kronglete å finne fram dit, men vel vært bryet.

 
Beveger man seg østover i delstaten Mecklenburg-Vorpommern kommer man til hovedstaden Schwerin. Her kan man avlegge et besøk på mikroen Zum Stadtkrug. Her brygges tradisjonelle hell og dunkel, og begge smaker skikkelig ferskt og hjemmelaget. I Wismar lenger nord finner man Brauhaus am Lohberg. Her serveres gode nord-tyske matspesialiteter, men ølet er dessverre ikke like minneverdig som byen som står på verdensarvslisten.
I den store havnebyen Rostock brygger Hanseatische Brauerei Rostock en tynn og smaksløs pilsenervariant, som sammen med den allestedsnærværende Lübzer Pils fra området, lett går i ølglemmeboken. Det er fremdeles godt rom for nye ølaktiviter i  denne  delen av Tyskland. Og jeg venter i spenning.


En ølreise verdt!
 
For bare tre tiår siden var Nederland en svært oversiktlig og forutsigbar ølnasjon.Bortsett fra et trappistbryggeri, fantes det en gigantisk bryggerigruppe, som produserte to verdensberømte, uinteressante lyse lagerøl: Heineken og Amstel. Og så var det en håndfull regionale bryggerier,som for eksempel Brand,Gulpener og Grolsch, som stort sett brygget like kjedelig øl.
En stund mente jeg at nederlenderne fant det så bekvemt å være omringet av solide engelske, tyske og belgiske øltradisjoner, at de ikke fant det bryet verdt å oppjustere sitt ambisjonsnivå.
Heldigvis tok jeg grundig feil.
Jeg hadde fortrengt at nederlenderne er et særdeles målrettet og driftig folkeferd som får til hva det skal være. Så på midten av 1980-tallet begynner ting å skje. Brouwerij `t Ij åpner i selveste "sjefsbyen" Amsterdam.Deretter ruller det på med håndverksbryggerier :Texelse, Us Heit og andre presenterer oppsiktsvekkende nederlandske nyskapninger. Og i 2014 raser det tydeligvis på så mye nytt, at jeg må innrømme å ha mistet oversikten.For å hente seg inn litt er  det helt åpenbart nyttig å ta seg en tur og oppsøke disse nye og fremadstormende bryggeriene.
Jopen, i Haarlem like vest for Amsterdam, er uten tvil et slikt bryggeri.Dette mikroen ligger bare noen få minutters spasertur fra det sentrale torget, og har tatt tilhold i en nedlagt kirke.Av den grunn heter stedet selvsagt Jopenkerk.
Ved den lange bardisken har du utsikt til en krittavle som viser et stort mangfold av både fatøl og flaskeøl.Alt ifra fatlagrede stouts til deres superbe witbier. Dessuten hadde de, av alle ting, en gjenskapning av det gamle polske, røkte hveteølet grodszisk.
Et lyst overgjæret øl, med en tydelig men avrundet røyksmak. Alkoholstyrken er cirka fire prosent. Ølet er også kjent som Grätzer, etter byen Grätz, som er det tyske navnet på denne byen som ligger i det tidligere Preussen.Det var kun ett bryggeri som brygget dette ølet, men det ble nedlagt for flere år siden. 
Også beliggende i provinsen Holland er Brouwerij de Molen i småbyen Bodegraven midt mellom den Haag og Utrecht.Utskjenkingsstedet deres ligger i en gigantisk, fungerende vindmølle like utenfor bykjernen.
Dette bryggeriet har allerede noen år på baken, og varter stadig opp med den ene godbiten etter den andre.
To minneverdige øl fra dette besøket var Citra Pale Ale, som var et brygg for ekte hopheads, og framfor alt deres fantastiske syrlige øl Raad & Daad.Et helt lyst øl nær beslektet med det belgiske Rodenbach Grand Cru.I sannhet en raritet som muligens aldri vil bli brygget igjen.
Bryggeriet vil tydeligvis sette inn et eldre bryggerianlegg i lokalene for å brygge der også.Det kan mildt sagt bli spennende i framtiden.
Den nederlandske mikrobryggeriboomen tilbyr allerede idag særs gunstige jaktmarker for kresne beerhunters.
God tur!
 
------------------------------------------------------------------------------------
Kommunalt brygg

Framveksten av små håndverksbryggerier frister åpenbart flere og flere til å gå i gang med seriøs ølbrygging i sine egne hjem.Denne typen bryggeaktivitet er imidlertid ikke bare av nyere dato.
I Tyskland, i regionen Oberpfalz i det østlige Bayern, eksisterer det den dag i dag en velorganisert form for "hjemmebrygging" som har tradisjoner helt tilbake til middelalderen. Den gang fikk innbyggerne i den enkelte landsby mulighet til å brygge sitt eget øl i "kommunens" bryggeri, for deretter å kunne skjenke det til gjester hjemme hos seg selv.
Utenfor disse små ølstuene festet man en sekstakket stjerne for å vise at her ble det servert øl av god kvalitet.
Dette ølet ble etter hvert kalt zoiglbier.
Zoigl er en avledning av det tyske ordet zeigel, som betyr tegn.I dag foregår ikke skjenking av zoiglbier hjemme i bryggernes kjøkken, men i små familidrevne restauranter. Mange av dem har åpent kun et dusin ganger i løpet av året.Men med flere zoilg-hus er det nesten alltid ett som holder åpent.
Zoiglbier skal være et undergjæret og ufiltrert øl, brygget i henhold til den tyske renhetsloven.Det må brygges i et kommunalt brygghus hvor det anvendes vedfyrte kjeler og åpne vørterkjølere. Det skal dessuten skjenkes direkte fra lagertanken.Ølet er vanligvis gyllengult på farge, har en moderat bitterhet, en særlig utpreget fersk og fruktig karakter og en kremaktig konsistens.Et meget sjarmerende, ekte og lettdrukket øl, som oser solide bayerske håndverkstradisjoner.
Stedet å dra til for best å smake zoiglbier er uten tvil småbyen Windischeschenbach i Oberpfalz. Stedet nås best med tog fra Nürnberg. Her er det fremdeles rundt 10 zoiglstuben, som holder åpent på omgang.
På vei fra jernbanestasjonen til sentrum kan man stoppe hos Brauerei Würth, som brygger "juksezoigl" på kommersiell basis.
Jeg anbefaler på det sterkeste alle ølinteresserte som er på tur i den delen av Bayern, å ta denne lille avstikkeren for å oppleve disse gamle tradisjonene på nært hold.For med dagens jag etter strømlinjeformet lønnsomhet og moderne teknikker, kan zoiglbier gå over i historiebøkene før vi aner ordet av det.
------------------------------------------------------------
Øl i Romania
Ølinteresserte som følger litt med i timen, har vel allerede registrert at de fleste av nasjonene i Øst-Europa gjør få nevneverdige forsøk på å profilere sin ølkultur. Ølet bare finnes der, liksom. Take it, or leave it. Etter en snau ukes rundreise i Romania, kan jeg fastslå at landet ikke er noe unntak. Her går det i lyse, lettdrikkelige lagerøl, som for det meste brygges av Ursus-bryggeriene. Deres merkevarer Ciuc, Timisoreana, Ursus, Bergenbier og så videre er allestedsnærværende. Leskende, «ufarlige» saker som garantert er på rett sted når gradestokken passerer 38 celcius i Transilvania sommerstid. Men unntak finnes overalt. Også her.
I Bucuresti er det et «must» å besøke Caru' cu Bere, ølvogna på norsk. Dette er et gammelt og ærverdig ølsted som oppsiktsvekkende nok ser ut som en tysk ølhall og et tyrkisk bad på èn gang. Her kan man få Ursus Black fra kranene. Et nærmest svart øl med en brent smak og colalignende sødme og syrlighet. En rumensk slektning til Tysklands bedre schwarzbierutgaver. Det serveres også førsteklasses tradisjonelle rumenske retter.
!!!!!!!!SE VIDEO HER!!!!! 
Ølmerket Ciuc forefinnes her og der som fatøl i en ufiltrert utgave. Et usedvanlig velsmakende øl med et innsmigrende og umiskjennelig preg av ferskøl. Cafè Krone i Brasov (Kronstadt) er et fint sted å drikke dette ølet.
Albacher Premium er ølet for pils-entusiaster. Det skiller seg markant fra det andre lyse lagerølet med sitt tydelige «humlebitt» og elegante tyske smaksprofil. Til slutt må jeg nevne kuriositeten Bucegi (uttales bosjedsj) som fremdeles er brygget slik man brygget øl i Romania før i tiden. Et øl som skulle tilfredsstille massenes ølsmak. Et lyst lagerøl med en snodig, men frisk syrlighet, og en interessant gammeldags etikett.Den nærmest perfekte tørstedrikk. Siebenburgen-byene Sighisoara, Sibiu og Brasov bør dessuten være obligatoriske reisemål for alle som interesserer seg for europeisk høykultur. Bedre blir det neppe i Romania!
Se flere øltips fra Romania HER (trykk på linken) - Just Beer i Sibiu!!
------------------------------------------------------------------------------------
En «øljegers» belønning
- Jakten på Cnuddes kirsebærøl
 
Jeg har hatt en stor interesse for alt som har med øl og ølbrygging å gjøre i flere tiår. Den desidert viktigste erfaringen jeg har gjort meg i disse årene er at skal man bli god på dette temaet, så holder det ikke å sitte hjemme på «gutterommet» med pc og ølbøker. Besøk hos bryggerier og samtaler med bryggerimestere har gitt meg noen av de største ølopplevelsene. Ikke et eneste besøk har til nå vært overflødig. Det være seg Coors i Colorados ørkenlandskap eller Tamamura Honten i en japansk fjelldal.
Enkelte ganger er situasjonen slik at det kan haste med et bryggeribesøk, særlig med tanke på at bryggeriet er lite, berømt og kan legges ned når som helst. Og ikke minst at ølet som brygges kun selges lokalt. Slik er det med Brouweij Cnudde i landsbyen Eine like nord for Oudenaarde i Belgia. Her brygges fremdeles (håper jeg) et urtradisjonelt flamskt, lagret brunt øl – oud bruin – med en helt særegen fruktig, syrlig og forfriskende smak. Både bryggeriet og utstyret som anvendes er utrolig nok uberørt av modernisering. Ølet brygges noen få lørdager i året av tre brødre som arvet bryggeriet for en del år tilbake. De har alle annet å gjøre til vanlig. Ølet serveres, med ytterst få unntak, i Eines små kafèer. Og det var nettopp en slik lørdag at min gode «ølledsager» gjennom 30 år og jeg, hadde satt kursen for Eine i Øst-Flandern. Siden de bryggende brødrene står for all jobben selv, tar de ikke imot besøkende.
Planen var da å smake ølet i kafèen Casino, som ligger vegg i vegg med bryggeriet. Vi hadde informasjon om at det i tillegg ble brygget et kirsebærøl basert på deres basisøl som kun var forbeholdt slekt og familie. Og dette sto selvsagt også på prøvelista vår. Men nei, det var kun det regulære ølet i kranene fikk vi kjapt vite. Imidlertid var dette et usedvanlig ferskt, sjarmerende, rustikt og leskende øl. Men så smiler lykken til oss, for inn kommer de tre brødrene i arbeidstøy, og vi kommer i snakk med dem. De måtte ta seg en pause i bryggingen på grunn av et teknisk problem. En av dem tar seg sågar tid til å sette seg ned ved bordet vårt for å prate, åpenbart en smule fascinert av at to nordmenn i det hele tatt befant seg ute på den belgiske landsbygda.
Han sørger dessuten for at glassene våre alltid er veldig fulle, og forstår også raskt at vi er ute etter å prøve familiens kirsebærøl. Men han må først overbevise seg selv om at Cnudde Oud Bruin var hovedgrunnen til at vi kom på besøk. Etter en nærmest endeløs rekke av dette ølet, gjør han det omsider klart at han både vil vise oss bryggeriet og la oss få smake det sagnomsuste kirsebærølet. Det viste seg at det faktisk fantes flere ulike typer av dette ølet, som varierte i alder og alkoholstyrke. Alle oppbevart på store, stygge plastbeholdere i bryggeriets lagerrom.
De var alle helt fantastiske og unike øl med en intensitet, kompleksitet og ettersmak som man kun finner hos særlig eksklusive viner. Jeg tviler sterkt på om jeg kommer til å smake noe liknende noen gang. Vi spaserte lykkelige ut av det lille bryggeriet, nok en gang påminnet om verdien og gleden ved ekte «beerhunting».
------------------------------------------------------------------------------------

Website Builder drives av  Vistaprint