Beerfly - Ølopplevelser! - Kunnskap om øl
En ølfrues bekjennelser
Saken er biff!
En ølfrue har vært ute for litt av hvert i matvegen og ellers. Bankebiffen på Ausschenken til det tyske bryggeriet Eichbaum i Mannheim, var av det mer hardslående slaget. Hvem sin idé det var å oppsøke dette etablissementet, kan enhver tenke seg selv. Trikketuren fra Heidelberg tok en time, så da vi endelig kom fram, hadde sulten begynt å melde seg.
Vi bestilte en øl og en pepperbiff av bardamen, som øyensynlig også selv hadde smakt litt på varene. Hun var alene bak disken, og gikk inn bak et forheng for å tilberede vår rett. Etter litt romstering, slengte hun hørbart med kjøtthammeren. Bank, bank, bank, sa det. Etter steking og brasing kom biffene på bordet med rømmesaus med hel pepper i og en enslig agurkskive som pynt. Det er noe som heter skosåle, og da bit etter bit måtte lures inn i servietten, fikk jeg noen stygge blikk fra mitt reisefølge Beerfly. Bankebiffen var ganske enkelt uspiselig. Husets øl var det derimot ikke noe å si på. Vi betalte pliktskyldigst og gikk. Etterpå smakte pizza capricciosa usedvanlig godt på jernbanestasjonen i Mannheim.
 
En ølfrue bor på privathotell
Føl dere som hjemme, sa verten hjertelig, og viste oss til hotellrommet.
Vi hadde reist hele dagen gjennom den vakre Rhindalen med tog og båt, slitt bagasjen etter oss to-tre kilometer, og var sant å si litt spent på hva privathotell innebar.
 
Utvendig så det ut som et koselig, lite hotell. I gangen inne var lyset slått av, men vi ble geleidet opp i andre etasje der rommene lå.
«Privat» betydde nok at her bodde ikke bare hotellgjester, for det var potteplanter, glasskap med nips og familieportretter i korridoren. På rommet var det samme «stil». Jeg lurer på hvor vanlig det er med to vaskeservanter inne på selve rommet, selv i Tyskland. Men pytt, vi var på ferie, og rent var det i det minste.
Årsaken til at vi i det hele tatt befant oss på dette, skal vi si loslitte etablissementet, var selvsagt at i denne lille byen fantes et navngjetent mikrobryggeri, som Beerfly hadde sett det som nødvendig å avlegge et besøk.
Maximilians-Brauwiesen, som det het, hadde en diger Biergarten ved Rhinens bredd, nydelig mat og tilhørende øl, som en ølfrue langt fra var misfornøyd med.
Vi vendte tidlig tilbake til vårt privathotell i den søvnige småbyen. Hvor lurt det var, kan diskuteres. For sengene var utstyrt med madrasser som hadde sett sine bedre dager. Steinharde med rustne fjærer som boret seg inn i kroppen. Noe ventilasjonsanlegg fantes selvsagt ikke, så vi ble tvunget til å sove med vinduet åpent. Rhindalen er utstyrt med jernbanelinjer på begge sider av elva, og om natta drønnet godstogene forbi, i stereo.
Da vi grytidlig stavret oss ned til frokost, var frokostsalen allerede full, siden det antakelig var flere enn oss som hadde steinharde senger. Der ventet to kalde egg, en osteskive og en skinkebit på oss. Og kruttsterk kaffe, antakelig for å våkne.
Jeg har ærlig talt skjønt at når jeg tar inn på hotell, så ønsker jeg ikke å føle meg som hjemme.
 
En ølfrue møter veggen på vinbar 
Vi satt på et lite torg i en av Genovas mørke bakgater. Det var en herlig sommerkveld, og mørket hadde senket seg. Italia begynner etter hvert å få et godt renomme som ølland, men en av verdens største vinproduserende land har også mye å by på fra vinkartet.
Derfor mente en ølfrue at tiden var inne for å gå på vinbar. Vi hadde nettopp gått forbi en vinbar med åpen dør, tente stearinlys på bordene og en rikholdig vinmeny, og Beerfly lot seg motvillig lokke med. Vi bestilte og fikk to glass lokalprodusert rødvin på bordet. Restauranten og baren var halvfull, det surret av stemmer i en hyggelig atmosfære hvor det koselige vertsparet småpratet med gjestene sine. Slik det hender, må man jo på toalettet, og vertinnen pekte innover i lokalet. Og der var det en forseggjort mørk tredør med sirlige utskjæringer. En ølfrue så ingen annen dør, og trakk konklusjonen om at toalettet måtte være å finne bak denne døren. Håndtak var det også, men døren lot seg ikke rikke da jeg tok i håndtaket. Jeg tenkte at døren måtte sitte litt hardt i karmen, så derfor løftet jeg døren med begge hender – og skjønte at dette slett ikke var noen dør! “Døren” var rett og slett en veggdekorasjon som ikke var festet ordentlig, og vertsparet kom styrtende til og lurte på hva i all verden som foregikk.
Vertinnen fikk balansert “døren” tilbake på plass. Så fort gjestene og vertskapet skjønte at det ikke var verdens undergang, spredte gapskratten seg i lokalet. Vertinnen fikk vist meg til en annen, langt mer anonym dør, uten toalettskilt, hvor jeg smatt inn, flau og ille berørt av alt oppstusset. Inne derfra hørte jeg at latteren fortsatt runget, og lurte på hvordan jeg i all verden skulle komme meg ut i baren igjen. Der kunne jeg jo uansett ikke bli stående resten av kvelden, og dermed ble en liten entré i stil med Timmy Gresshoppe svaret med ny latter som resultat. Ikke alle som møter veggen, sprer like mye glede, tenkte en ølfrue…
 
En illsint japansk taxisjåfør
- en historie fra Ise Kadoya
Noen ganger hender det seg jeg må klype meg selv i armen for å finne ut at jeg ikke drømmer. Som tidligere i år, da jeg befant meg i baksetet på en taxi i den lille japanske byen Ise, hvor taxisjåføren skjelte meg ut etter noter (sånn hørtes det ut), på japansk.
Men for å starte med begynnelsen, så befant vi oss på vinterferie i Japan. Japan er et fantastisk spennende ølland, for dem som ikke har oppdaget det. Fra Osaka hadde vi tatt toget til Nara for å se på Todaiji-tempelet, med en gigantisk buddastatue inni. Dette var en del av et kompromiss med reisefølget Beerfly, som innebar et besøk på mikrobryggeriet Ise Kadoya. Taxi er noen ganger nødvendig når man er på øljakt, og det var det denne gangen. Taxisjåføren tok oss trygt og sikkert fram til det spennende, lille bryggeriet. Der ble vi geleidet gjennom en trang gang og opp en trapp til bryggeriets restaurant og bar. Vi takket høflig nei til å innta vårt måltid sittende på gulvet, og ble plassert bak store forheng med bord og stoler. Vi pekte på bilder i menyen av den retten vi ønsket oss, for her var det ikke snakk om noen meny på engelsk, og ble servert et fantastisk japansk måltid med flere småretter med rå fisk, kjøtt, grønnsaker som ble kokt på bordet og deilig ris.
Til det fortreffelige måltidet drakk vi selvsagt Ise Kadoyas eget øl.
Det var et herlig sted, men når man skal rekke siste Shinkansen-avgang til Tokyo, må man bryte opp før man egentlig ønsker. Vi skulle bare stoppe litt i det lille mikrobryggeriets butikk før vi skulle ta taxi til stasjonen. Taxi ble bestilt, men så dro vi kjensel på en av de innenfor disken, og det viste seg å være selveste bryggeren. Da ble det handling, en prat, utveksling av kort og magasiner, og imens kom selvsagt taxien. Og mens jeg satte meg i taxien, var det klart at Beerfly ikke var ferdig - på langt nær. Taxisjåføren snakket ikke engelsk, og jeg snakket ikke japansk. Jeg pekte inn, han mumlet på japansk, stadig mer faretruende og misbilligende, og mumlingen gikk over til småkjefting.
Da kom Beerfly ut, men det var kun for å ta bilde av bryggeren utenfor bryggeriet, og ikke bare med kamera, men også med mobiltelefon, og det skulle bukkes og takkes og... Da vi endelig kom oss av gårde, var vi varme og svette begge to. For å bøte på tort og svie overfor taxisjåføren forsøkte vi å tipse da vi var vel fremme, men tips er et helt ukjent fenomen i Japan, så det fikk bli med "Arigato" (takk.)
 
Bomtur i Volendam
Nederland er et spennende ølland, med mange ølsorter å velge i. Vinterens tur til Nederland brakte oss til ostebyen Edam, hvor den kjente edamerosten har sitt navn fra. Fra et vinterkledt Edam hvor det var is og stor skøyteaktivitet på kanalene, gikk ferden til den lille byen Volendam ved den kunstige innsjøen Ijsselmeer. Etter at et nydelig måltid med blåskjell var fortært, var det klart for dagens øljakt. Beerfly hadde oppdaget at det lå et lite mikrobryggeri i Volendam, og dermed la vi i veg langs dikene for å prøve å finne dette mikrobryggeriet ved navn t’Vølen. På kartet så det kort ut. I levende live fortonte det seg ganske langt, i kveldsmørke og vassende i nysnø langs en landeveg uten fortau.
Men å gi opp, er det ikke snakk om når man er på øljakt, og så langt igjen, kunne det ikke være, mente Beerfly bestemt. Men vi gikk og gikk, helt til vi kom til et industriområde, hvis navn stemte med adressen til det mystiske mikrobryggeriet. Vi la i veg inn på det mørklagte området, og passerte den ene bedriften etter den andre. Verken biler eller folk var å se, før vi kom forbi det som øyensynlig var parkeringsstedet for de mange mobile gatekjøkkenene man kan se på hvert torg i nederlandske byer, og som blant annet selger sild i brød.
-        Rart, mente Beerfly, mens en ølfrue må innrømme at moralen var heller svak.
-        Er du sikker på at det er åpent da, spurte jeg.
Nei, det var ikke Beerfly, som imidlertid hadde fått los nå, siden han skimtet t’Vølen-skiltet på et lite industribygg. Der så det heller stengt ut, gitt, noe som ble bekreftet av den låste døren. Da kom det noen gloser som ikke egner seg på trykk. Slukøret måtte vi innse at det var mye møye og tid spilt. På den anerkjente ølpuben In de Wildeman i Amsterdam senere samme kveld, hadde de øl fra nettopp t’Vølen. Da fikk vi i hvert fall smakt på det.
 
En ølenke blir en ølfrue
Ikke akkurat en ølenke når man alltid er på plass, altså EN ØLFRUE!
 
På ølmuseet i Lustin
Foran ølmuseet i Lustin.
En fiskeenke vet jo de fleste hva er. Det er hun som sitter hjemme mens gubben står time etter time i den strie elva og venter på storlaksen. Som ølenke sitter jeg i hvert fall ikke hjemme. Skulle jeg ha gjort det mens gubben er på “jakt”, skulle de bli mange ensomme timer. Nei, fra første stund har jeg gitt meg med, med et åpent sinn. Det har gitt meg mange morsomme turer på steder verden rundt hvor fellesnevneren har vært øl, denne gylne og mangfoldige drikken, og uansett hvor mange merker og typer du har smakt, har du aldri smakt alle.
Som på ølmuseet på den lille plassen Lustin i Wallonia, den fransktalende delen av Belgia.
Det var grønne plener midt i mai, og gradestokken viste 25 varmegrader. Vi hadde bestemt oss for å dra til byen Dinant, med ingen annen hensikt enn å se hvordan det var der. Det var blå himmel og strålende sol der vi satt på toget langs elva Meuse. Plutselig fikk vi se noe som vakte vår nysgjerrighet, et gammelt hus der skiltet ølmuseum lyste mot oss.  Så etter et par timer i bestemmelsesstedet Dinant tok vi et tidligere tog tilbake for å undersøke ølmuseet, Musée des Biéres Belges, som det sto på skiltet, og stoppestedet var Lustin. Jeg vil si det svarte til forventningene. Støvete, spindelvev og masser av gammelt øl med nostalgiske merkelapper. Begeistringen steg et ytterligere hakk da det viste seg at ølmuseet, ikke særlig overraskende, riktignok, hadde en liten baravdeling, hvor den koselige og kun fransktalende innehaveren serverte det ene sjeldne belgiske ølet etter hverandre. Vi var ikke alene i det dunkle lokalet. Der befant det seg også to karer, og etter tomflaskene å dømme, hadde de sittet der en stund. Vi kom i snakk med karene, som det viste seg var ølreasearchere for Tim Webbs Good Beer Guide to Belgium & Holland. De hadde en avtale med ølmuseet, om at de satte av en av hvert nytt øl de fikk inn, og så kom disse karene innom noen ganger i året for å smake. Timene gikk, og det var på tide å sette snuten mot Brussel igjen. Ølsmakerne skulle samme veg, så vi ruslet mot den lille stasjonen. Artig nok hadde vi med den nevnte ølboka, og jeg mener fortsatt det var en strålende idé å be om autografen til ølsmakerne i boka de hadde bidratt til. Det mente ikke Beerfly, men han er den dag i dag i besittelse av en signert Tim Webb-bok. På toget var det fullt av folk denne vakre maidagen, og praten gikk lett med våre nye venner, som gjerne ville høre om framveksten av norske mikrobryggerier. Og ølsmakerne tipset oss om ølpuben Le Chapitre i Namur, og vi angrer ikke på at vi tok farvel med våre ølglade venner, og la inn et lite stopp der. Vi har besøkt Namur også senere, for det er en hyggelig liten by. Le Chapitre er en ølpub for kjennere, med ekstremt godt utvalg, originalglass og dempet stemning. Vi smakte blant annet det utsøkte Saxo-ølet fra bryggeriet La Caracole sammen med belgisk ølost.
En fantastisk kombinasjon! Belgia er blant mine øllandfavoritter, selv om jeg også elsker det tyske ølet, men det vil en ølenke komme tilbake til!
(lagt ut 29. desember 2012)
Website Builder drives av  Vistaprint